Vel hjemme

Heldige meg som lørdag kveld var trygt tilbake i Norge, etter 30 timer på reisefot. Tankene går til alle de som ikke har samme mulighet til å forlate landet.

Da Russland gikk til krig mot nabolandet Ukraina torsdag, måtte mitt planlagte månedsopphold i Moldova dessverre avbrytes. Litt fikk jeg likevel gjort i løpet av den uken jeg var der.

De norske optometristudentene som er i Moldova på utveksling fra Universitetet Sørøst-Norge, Kongsberg, skulle hospitere på Low vision-senteret vårt i Chisinau. Studentene hadde allerede vært i landet i én måned, men dette var deres første møte på synssenteret. Vi orienterte om senterets arbeid og aktiviteter, og de fikk bli med på ulike utprøvinger, bl.a. på en synstest av et lite barn liggende i vogn.

Her får en av optometristudentene prøve seg som synshemmet.

Her er det en 7 år gammel jente som er til utredning. Hun er ett av mange barn som dessverre ikke får gå på skole pga. en lett funksjonshemming. Manglende kunnskap hos både fag- og skolepersonell gjør at disse barna ikke får samme muligheter som andre barn. Dette er en av kjepphestene våre! Det er en menneskerett å få skolegang, og ett av I care - Norways mål er å tilføre kunnskap om å ha en funksjonshemmet i skolesystemet.

I løpet av uken fikk vi etablert kontakt mellom de norske studentene og noen av de moldovske optometristudentene. Det er viktig å skape gode relasjoner og vennskap mellom disse ungdommene. Studentene er gode ambassadører for Norge.

Onsdag hadde Tatiana Ghidirimschi og jeg møte med rektor på universitetet Nicolae Testemitanu og professor Valeriu Cusnir på sykehus nr. 3 (Municipal). Her diskuterte vi utviklingsperspektiv for optometristudiet vi startet i 2017, bl.a. muligheten for å opprette et masterprogram. Behovet for synshjelp er fortsatt stort i Moldova.

Torsdag morgen våknet jeg kl. 6 av drønn fra bomber i øst. Det var skremmende!

Den dagen stod et besøk til fengselet i Rezina, to timers kjøretur nordover, på agendaen. Der skulle vi ha synstest på livstidsfanger. Studentene var også med, fire norske og fire moldovske. Rezina ligger like ved grensen til utbryterstaten Transnistria. Like før vi kom fram, ble vi anbefalt om å ikke gå inn i fengselet. Siden krigen hadde startet, var de redd for at noen av de innsatte kunne gjøre opprør. Usikkerheten gjorde derfor at vi snudde og kjørte tilbake mot Chisinau. Underveis fikk vi melding om at flyplassen i Moldova var stengt, og kom til å bli stengt til 5. mars. Vi skjønte da raskt at vi måtte se oss om etter retrettmuligheter.

Via Universitetet Sørøst-Norge og deres reisebyrå i Norge, fikk vi omsider bestilt en minibuss og flybilletter hjem via Bucuresti. Fredag ettermiddag forlot jeg og de fire norske studentene Chisinau. Etter vel en times kjøring nådde vi grensen mot Romania. Det var et trist syn og se den lange køen av fortvilte ukrainere på flukt. Vi brukte ca. 4 timer for å komme oss ut av Moldova, og nye 4 timer for å komme inn i Romania. Vi skjønte raskt at vi ikke kom til å nå oppsatt flyavgang tidlig neste morgen, men fikk heldigvis ordnet nye billetter litt seinere: Bucuresti - Frankfurt - København - Bergen/Oslo.

Etter 30 timer på reise var det svært godt å komme hjem.

Hans Bjørn Bakketeig